Det britiske imperiet
På 1600-tallet begynte britiske skip å reise til Nord-Amerika for å oppdage den nye verden. De satte opp kolonier i Jamaica, Honduras, Bermuda, Nova Scotia, i det som senere ble USA, og flere andre steder.
Den industrielle revolusjonen gjorde at Storbritannia kunne videreforedle (skaffe merverdi av råvarer) og eksportere produkter til andre land. Råvarene som trengtes til fabrikkene ble sendt hjem med skip fra koloniene.
I sin storhetstid rundt 1920 bestod det britiske imperiet av 458 millioner mennesker. Dette tilsvarte 1/4 av verdens befolkning. Imperiet rådte også over omtrent 1/4 av verdens areal.
Etter den 2. verdenskrigen i 1945, var Storbritannia nesten konkurs og Europa lå i ruiner. I mange av koloniene var det protester og misnøye blant befolkningen. Det britiske imperiet gikk mot slutten. Som et bakteppe var den kalde krigen mellom Sovjet og USA i full gang. Storbritannia slapp taket på sine kolonier så lenge det var et ikke-kommunistisk styre som tok over makten i de tidligere koloniene. Kolonimakter som Frankrike og Portugal valgte å tviholde på sine kolonier så lenge som mulig og lidde store økonomiske og millitære tap på grunn av dette. Storbritannia slapp sine kolonier fri på fredelig vis. En etter en forsvant India, Sri Lanka, Singapore og mange andre fra favnen til imperiet. I 1945 hadde Storbritannia over 700 millioner mennesker i koloniene sine, i 1965 var tallet redusert til 5 millioner.
Mer lesestoff om the British Empire
Fyldig engelsk Wikipedia-artikkel.