Britiske statsministre etter krigen
Her følger en oversikt over britiske statministre etter 2. verdenskrig. Jeg har listet opp deres tid som statsministre og et par stikkord over hva som kjennetegnet deres periode:
1940-1945: Winston Churchill (Conservative) var den karismatiske statsministeren som ledet Storbritannia i 2. verdenskrig. Han var berømt for sine mange gode taler. Men, seier over nazistene var ikke nok til å vinne valget i 1945.
1945-1951: Clement Attlee (Labour) – Jobbet for full sysselsetting, nasjonaliserte industri (British Steel mfl.) og offentlige oppgaver (British Telecom mfl. ), brukte Keynesianske prinsipper i økonomien (motkonjukturpolitikk) og stablet et nasjonalt helsevesen på beina (National Health Service). Var også den øverst ansvarlige for dekoloniseringen av koloniene. India, Burma, Sri Lanka, Pakistan, Bangladesh og Israel ble alle avkolonisert under Attlee.
1951 – 1955: Winston Churchill (Conservative) – Nok en periode med Churchill, han holdt fast på de gjenværende koloniene og opprettholdt et godt forhold til USA. Slet mye med helsen og måtte pensjonere seg i 1955.
1955 – 1957: Anthony Eden (Conservative) – Har blitt omtalt som en av de dårligste britiske statsministrene i historien. Mye av dette er på grunn av Suez-krisen i 1956. Suez-krisen var England, Frankrike og Israel sitt angrep på Egypt på grunn av Egypt sin nasjonalisering av den strategisk viktige Suez-kanalen. Dette ble en diplomatisk fiasko og Eden måtte gå av i desember 1957.
1957 – 1963: Harold Macmillan (Conservative) – Ledet landet i en periode med høy økonomisk vekst og liten arbeidsledighet. Ytterligere dekolonisering. Berømt for sitatet “we have never had it so good”.
1963-1964: Alec Douglas-Home (Conservative) – Overtok etter Macmillan som trakk seg grunnet helseproblemer (prostata).
1964-1970: Harold Wilson (Labour) – Regjerte i “the swinging sixties” og var ved førersetet når britene liberaliserte lover om sensur, abort, homoseksualitet, dødsstraff og innvandring.
1970 – 1974: Edward Heath (Conservative) - Tok Storbirtannia med inn i EU (EEC) i 1973. Regjeringstiden var preget av oppblussing av konflikten i Nord Irland og stadige klinsjer med arbeiderbevegelsen.
1974 -1976: Harold Wilson (Labour) – Satte den britiske hæren inn i Nord Irland for å forsøke å bevare kontroll. Hadde problemer med sterk arbeiderbevegelse som stadig gikk ut i streik.
1976 – 1979: James Callaghan (Labour) – Slet med en arbeiderbevegelse og fargforeninger som stadig gikk ut i streik for å øke lønn og bevare arbeidsplasser. Verst var det i vinteren 1978-1979 – the “Winter of Discontent.”
1979-1990: Margaret Thatcher (Conservative)
- Ja takk til markedsliberalisme. Privatiserte engelsk industri og knekte de sterke fagforeningene som hadde gitt store problemer til forgjengerene Heath, Wilson og Callaghan. Mest minneverdig var nok kampen mot kullindustrien.
1990-1997: John Major (Conservative) - Styrte i perioden etter Berlinmurens fall. Måtte slippe pundet fri under “Black Wednesday” i 1992 da Storbritannia ikke lenger kunne følge det europeiske valutasamarbeidet. Hevet pengerenten til rundt 15% i forsøk på å holde tritt, men måtte gi opp for valutaspekulanter med George Soros i spissen. Tapte stort i valget i 1997.
1997 – 2007: Tony Blair (Labour) - Imponerte stort med sine talegaver og vant stort i valget i 1997. Med sin “New Labour” kampanje styrte han Storbritannia i en periode med sterk økonomisk vekst og oppgangstider. Reformerte Labour-partiet og kastet gammel Labour-politikk fra 1960- og 1970-tallet på bålet.
2007 – : Gordon Brown (Labour) – Overtok etter Tony Blair. Fikk finanskrisen rett i fanget og er spådd til å slite i neste valg.